La
oss begynne med å sette noe på plass: Hvem var det som avgjorde
utfallet av EU-kampen?
Var
det de som utgjorde Nei-flertallet på LO-kongressen i 1994? Svaret
er, etter min mening "Ja". Var det organisasjonen "Nei til EU"? Svaret
kan ikke bli annet enn "Ja". Var det innsatsen til
Ja-sidas dominerende leder, Gro Harlem Brundtland? Igjen må svaret
nok bli "Ja".
Var
det Anne Enger Lahnstein - "Nei-dronningen" som media kalte henne? Ingen
kan finne på å svare annet enn: Selvfølgelig "Ja".
Det
var 60.000 velgere som utgjorde Nei-flertallet. Var Nei-velger Olga Olaussen
fra Alta med blant disse 60.000?Vi hører at spørsmålstillingen
er meningsløs.
Vi
vant fordi et flertall av velgerne - for svært mange av dem etter
grundig overveielse - hadde kommet fram til at det var best for Norge
å fortsette som en selvstendig nasjon og ikke bli en delstat i en
union. Vi hadde en bedre sak enn Ja-sida.
Når dette så er sagt, da kan vi gå videre og spørre:
Var det noen som betydde særlig mye i det store ordskiftet på
grasrota, der vi førte EU-kampen? Ja, og de var mange. Men den
alle vil nevne - både på Ja- og Nei-sida - er Anne Enger Lahnstein.
Anne.
Hvorfor?
Anne var Nei-sidas store "forfører" ble det sagt fra Ja-hold. Vel,
det har nok slått en del av oss at Anne kan være ikke så
verst forførerisk.
Men
det Ja-folka mener er at hun er en forfører på samme måte
som rottefangeren fra Hameln. En som lokker uskyldige og uvitende velgere
med seg ut i ulykka.
Hun
ble den som raseriet fra de uforsonlige taperne rettet seg mot, allerede
fra Dag 1 etter folkeavstemningen, i en sammenhengende, smålig og
ofte sjofel kampanje.
Hvordan
var det vi i Nei til EU kjente henne?
Anne
visste hva hun snakket om. Alle viktige dokumenter og saksforhold kunne
hun på fingrene. Og hun brukte det hun kunne når hun argumenterte.
Velgerne
ønsket å få vite, ikke løst prat om "tilleggsdemokrati"
og "hvor ensomme og utenfor vi ville bli". Derfor
vant hun debattene, og dem var det utallige av gjennom seks lange år
- ute blant folk, der grunnlaget for folkets Nei ble lagt. Anne sparte
seg aldri. Det så folk, og det hjalp dem til å stå på
videre.
Vi
har alle hørt politikere som snakker om hvor viktige "vanlige mennesker"
er for dem. Jeg kan ikke huske at Anne har brukt uttrykket. Det er nok
fordi ingen mennesker er "vanlige" for Anne. Det merker folk. Derfor når
hun fram. Derfor tror de på henne også når hun forteller
hva hun føler og hva hun står for.
Anne
er meget gløgg. Det er en fest å diskutere strategi med henne,
og hun er velsignet tydelig og direkte. Tid kastes ikke bort med utenomsnakk,
og i etterkant er det klart hva en er blitt enige om.
Og
det er alltid å stole på.
Anne
er sårbar. Hun har ingen ugjennomtrengelig rustning av selvgodhet
omkring seg. Sjofelheter og småligheter går inn på henne.
Dette til formodentlig gledelig orientering for dem som har valgt slikt
som spesialitet.
Men
hun tåler meget. Og vi er mange som vet at hun i forholdet til venner
har evnen til å både å ta i mot og gi støtte.
Nei
til EU takker Anne og ønsker henne lykke til i det som skal bli
hennes nye, nåværende liv. Særlig forhenværende
tror vi sant å si ikke at hun kommer til å bli.
|