Betydningsfull: Kristen Nygaards døde 10. august, 75 år gammel. Betydningen av hans virke vil vokse også etter hans død.
Kristen Nygaards navn vil for alltid være knyttet til utviklingen av programmeringsspråket Simula og til det paradigmeskiftet som fulgte. Det moderne informasjonssamfunnet kjennetegnes av datasystemer som er noe av det mest komplekse som menneskene har skapt. Nygaards banebrytende forskning i samarbeid med professor Ole-Johan Dahl har bidratt til å gjøre det mulig å mestre denne kompleksiteten. Deres bidrag er enestående i nyere norsk vitenskapshistorie. I den grad det gir mening å sammenlikne slike ekstreme bidrag er - i mitt synsfelt - det som kommer nærmest en parallell Ragnar Frisch' og Trygve Haavelmos bidrag til utviklingen av økonometri og økonomisk teori.
Som samfunnsmedlem og borger i strid vil Kristen Nygaard også for fremtiden være kjent som en av de viktigste aktørene i striden om norsk medlemskap i EU. Nygaard var en drivkraft bak opprettelsen av det som ble «Nei til EU», han ble denne organisasjonens leder, og han var det til folkeavstemningen var gjennomført seks år senere.
Allerede som ung student var det klart for Nygaard at han ville bli vitenskapsmann. Både hans selvbilde og praksis var uløselig bundet til de normer og tilnærminger som kjennetegner den vitenskapelige forsker. Han ble cand. real. med matematikk hovedfag ved Universitetet i Oslo i 1956. Han var en pionér innen operasjonsanalyse ved Forsvarets Forskningsinstitutt og fra 1960 bygget han opp operasjonsanalysemiljøet ved Norsk Regnesentral til høyt internasjonalt faglig nivå. Det var på 60-tallet han i fellesskap med Ole-Johan Dahl utviklet Simula og derigjennom det medfølgende nybrottsarbeid innen objektorientert programmering. For dette verket ble de to i 2001 hedret med John von Neumann-medaljen og i 2002 fikk de Turing-prisen (informatikkens nobelpris). Nygaard hvilte aldri på sine laurbær. Han skulle nå begynne i en tre-årig fulltidsstilling på et nytt internasjonalt prosjekt.
Kristen Nygaard var en forsker som utviklet faglige miljøer og skapte institusjoner. Han hadde et veldig pågangsmot og utfoldet en enestående vitalitet samtidig som han var konsekvent inkluderende og oppmuntrende overfor kolleger og studenter. Han øste av seg selv, og ble selv inspirert av å gjøre det. Hans generøse sinnelag og vennlige personlighet gjorde inntrykk på alle som møtte ham. Ifølge hans fagkolleger var han en levende legende som ble mottatt med dyp respekt over hele verden.
Som viljesterk forsker og entreprenør kom også Nygård i konflikt med etablerte interesser og mange av dem som var vant til å ha makt i og over forskningen her i landet. I slike konflikter var han tydelig. Også her var han uredd. Han slo ned på sjarlataneri og misbruk av titler.
Nygaard begynte å studere høsten 1945 og etter en tid meldte han seg inn i Studentvenstrelaget, der han senere ble leder. Han var sterkt forankret i en kunnskaps- og verditradisjon som var dominerende de første ti-årene etter krigen. Hans familiebakgrunn betinget dette og erfaringene fra krigsårene og de som fulgte nærmest etter frigjøringen bekreftet det: Menneskene kunne selv forme sitt samfunn og sin fremtid. Det nye nasjonale fellesskapet, demokratiet og den humanistiske tradisjonen skulle sikres og utbygges. Vitenskapens metoder og resultater skulle brukes til å bygge det gode samfunn. Optimismen var enestående.
I begynnelsen av 1960-åra var han igjen aktivt med i Venstre. I samarbeid med Gunnar Garbo var han drivkraften i fornyingen av Venstres prinsipp-program og organisasjon. Hans intellektuelle kraft og bredden i hans engasjement gjorde ham til nøkkelmannen i utformingen av partiets politikk på ulike områder. Fra 1965 var Venstre igjen regjeringsparti gjennom regjeringen Borten. Noen av de kompromissene som Venstre kom til å godta skapte etter hvert en stadig større kløft mellom ord og gjerning - mellom Venstres program og Venstres praksis. Ikke bare svekket denne utviklingen Nygaards tro på Venstre, han kjente det også som en undergraving av egen troverdighet. På denne tiden fikk han gjennom andre politiske engasjementer nye viktige erfaringer. Han kom fra 1967 med i en diskusjonsgruppe i fagbevegelsen som diskuterte konsekvensene av innføring av informasjonsteknologi i arbeidslivet, noe som resulterte i Jern og metall-prosjektet som ved sitt perspektiv og begrunnelse så vel som ved sin metode var uten presedens innen forskningen vedrørende norsk arbeidsliv. Han ble aktiv deltaker i naturvernforbundets omdanning til en avgjørende del av den nye politisk bevisste miljøbevegelsen. Han ble dradd inn i arbeid for ungdomsaksjonen «Et sted å være» som kom i stand som politisk radikal ungdomsaksjon mot «Teenage Fair» - et viktig redskap for den internasjonale kommersialiseringen av ungdommens livsrom. «Et sted å være» ble utgangspunkt for «Aksjon Inneligger» som skulle gi alkoholiserte uteliggere i Oslo et sted å være. Han ble her bedt om å gjøre arbeid i felten, og fra front kom han til å lede denne aksjonen.
De siste årene på 60-tallet gav derfor Nygaard nye formende politiske og sosiale erfaringer. De gjaldt rett og urett, de gjaldt penger og marked mot samhold og fellesskap. De gjaldt forholdet mellom ord og gjerning. De gjaldt hva Norge skulle være.
Han meldte seg ut at Venstre og senere inn i Arbeiderpartiet. I sitt nye parti deltok han i begrenset grad. Han gledet seg over hendelser som han mente var positive, men de siste 15-20 årene opplevde han den voksende kløften mellom arbeiderbevegelsens idealer og realitetene i partiets praksis som ødeleggende.
Nygaard følte seg velkommen i store deler av fagbevegelsen. Han ble etter hvert kjent med svært mange fagforeningsfolk, mange ble nære politiske venner og samarbeidskontakter. Blant de ulike deler av arbeiderbevegelsen var det trolig AUF han politisk stod nærmest. Da han etter nærmere 30 års medlemskap meldte seg ut av Arbeiderpartiet i fjor vår, skrev han: «. . . Arbeidernes Ungdomsfylking dekker meget langt på vei mine politiske holdninger.»
Kristen Nygaards navn vil være knyttet til Nei til EU - til organisasjonen og bevegelsen og til at det ble Nei-flertall ved folkeavstemningen i 1994. Ingen enkeltperson var avgjørende for det utfallet, men noen var viktigere enn andre. Nygaards betydning som «Nei til EU»s leder og hans bidrag til at det ble et Nei-flertall, er ennå ikke klarlagt. Dette henger sammen med at i motsetning til hva som ellers gjelder for store politiske konflikter, så er det taperne som mest har skrevet historien om folkeavstemningen i 1994. Den mer grunnleggende betydning av Nei-flertallet;for landet og vårt politiske system, dvs. for vårt demokrati, er derfor også ennå lite drøftet og vurdert.
Nygaard hadde egenskaper som gjorde ham til en særlig egnet leder av en organisasjon som «Nei til EU». Alle erkjenner i dag hans brede kunnskaper, hans arbeidskapasitet, hans evne til å analysere en situasjon og til å utarbeide en god strategi. Dette var viktig, men viktigere var det at Nygaard grep det særegne ved den oppgaven som forestod og at «Nei til EU» som organisasjon måtte formes og virke på grunnlag av det særegne ved oppgaven. Lederen kunne ikke være en administrerende direktør som bestemmer og leder fra toppen og heller ikke en vanlig politiker som søker makt gjennom å overvinne andre. Nygaard var vel klar over betydningen av makt og maktutøvelse, men han så at det i striden om norsk EU- medlemskap var som i vitenskapen:Seier oppnås ikke ved å vinne over andre, men ved å vinne sammen med andre.
Med andre ord:Kristen Nygaards gode forstand, hans store intellektuelle kraft og enorme arbeidsevne var nødvendige betingelser, men den avgjørende betingelsen - kjernen - lå både i hans forståelse av hva medlemskapsspørsmålet gjaldt og av den norske politiske kulturens demokratiske egenart og i hans egen sterke forankring nettopp i denne kulturen. Verdier som politisk demokrati, sosialt likeverd og fellesskap og samhold på tvers av sosiale og geografiske skillelinjer var ikke for ham noe han bare gav sin tilslutning i tanke og ord. Han forstod seg selv gjennom og identifiserte seg med denne kulturen. Det stod et langt levd liv bak denne selvforståelsen. Grunnlaget var egne erfaringer fra nesten femti års aktivt politisk arbeid i mange og ulike sammenhenger. Dette gav ham en enestående moralsk styrke, og det var denne moralske styrken som var den avgjørende betingelse for at han kunne lede nettopp «Nei til EU» hele veien fram til folkeflertallets seier ved avstemningen i 1994.
Alf-Inge Jansen