I 1982 var jeg i gang med skrivingen av min magistergrad i sosialantropologi ved UiO. Avhandlingen handlet om norsk folkemusikk og ikke minst noteskriftens innflytelse på tradisjonsmusikken. Jeg manglet noen vekttall til et støttefag og valgte IN 105, grunnkurs i programmering. Her ble jeg introdusert til SIMULA og begynte straks å se mulige sammenhenger mellom programmeringsspråk og noteskrift. En sen vinterettermiddag oppsøkte jeg instituttkontoret på Ifi og spurte Elisabeth Hurlen om det var noen som kunne tenkes å dele mine interesser omkring programmering og kulturuttrykk. Hun nevnte straks Kristen Nygaard og forklarte meg hvor han hadde sitt kontor. Det var mørkt og de fleste var gått hjem, men hun sa at Kristen gjerne satt utover så jeg kunne bare prøve å banke på. Jeg følte det som ganske skummelt. Jeg var samfunnsviter, en fremmed fugl på Mat.Nat og kjente ingen på informatikk. Men som sagt så gjort. Etter at jeg var kommet inn på kontoret og Kristen hadde hørt på historien om notene og folkemusikken i noen ganske få minutter, startet en flodbølge av en forelesning. Han hadde en tavle på kontoret som ganske snart var proppfull av objekter og begreper fra både Simula og Delta. Jeg fikk smettet inn en replikk nå og da, og de må ha falt i god jord for Kristen ble stadig ivrigere. Etter ca. en og en halv time i systemenes og prosessenes verden sier han plutselig: «Jeg må ha en kopp kaffe, vil du også ha en?» Jeg takket ja, og dermed var det ikke-faglige utenomsnakket ferdig. Mens han snakket videre om et simulert postkontor og den prosedyreorienterte programmeringens tilkortkommenheter, fant han frem to krus, helte oppi litt pulverkaffe i hver og begynte å gå utover gangen i Fysikkbyggets fjerde etasje (med eget gateskilt: Nygaards allé). Talestrømmen var stadig like intens, så jeg bare fulgte med i alle betydninger så godt jeg kunne. Vi kom bort til en vask hvor han skrudde på kranen, lot varmvannet renne en stund, fylte opp våre to krus og rakk meg det ene. Det hele var såpass spesielt at jeg følte trang til en liten replikk eller kommentar, men det var bare ikke mulig. Kristen hadde snakket seg opp i de store høyder. Vi var nærmest kommet til et vendepunkt i menneskehetens historie hvor alle heretter ville komme til å se alt i et nytt lys (fortrinnsvis i et objekt-, system- og prosessorientert lys). Å bryte inn med noen trivielle kommentarer om kaffe med varmtvann fra springen, var rett og slett helligbrøde, og det fraholdt jeg meg fra. Etter ytterligere en times tid, begynte noen utmattelsessymptomer å gjøre seg gjeldende for mitt vedkommende, samtidig som jeg var i en salig rus over å ha møtt en slik intellektuell urkraft som Kristen. Og nettopp denne kraften gjorde det desto sterkere at han hadde tro på mine ideer om koblingen mellom noteskrift og programmeringsspråk. Jeg vaklet ut i vinternatten og begynte fordøyelsen av et usedvanlig møte. Ca. ett og et halvt år etter dette møtet, uten noen kontakt i mellomtiden og uten at jeg hadde gitt ham mitt telefonnummer, ringer Kristen hjem til meg en søndag kl. 22.00. Han sier han har en jobb til meg og spør om jeg kan begynne med det samme. Jeg sier at jeg ennå ikke er ferdig med magistergraden hvorpå han svarer at jeg da får 3 måneder på å bli ferdig. Jeg ble ferdig, takket være denne impulsen, og jobbet i de følgende 3 år som vitenskapelig assistent på hans prosjekt Florence i SYDPOL-programmet. Han hadde fått det for seg at det var riktig å koble en fersk sosialantropolog sammen med tre ferske systemarbeids-informatikere, vel å merke uten å spørre informatikerne først om de også syntes dette var en god ide. Det tok litt tid før alle parter var blitt enige om at det var en god ide, men historien har en tendens til å vise at Kristen har rett i sine intuisjoner.
Møtet med Kristen har satt varige spor i meg på en rekke måter. Både gjennom det mennesket og den forskeren han selv var, og gjennom det kontaktnettet jeg fikk ta del i. Kombinasjon av en nærmest fanatisk stahet i forhold til visse grunnleggende begreper og perspektiver og en nesten like stor vilje til å inngå kompromisser for å få komplekse mellommenneskelige prosjekter til å fungere, tror jeg er noe av hemmeligheten ved Kristen. Og selv om han likte å være sirkusdirektør og hans ego til tider trengte rikelig med påfyll, så gikk det aldri ut over andres ego. Tvert imot. Han hadde en utrolig evne til å få andre til å føle seg betydningsfulle. Noen av minnekommentarene på dette nettstedet nevner at man kan føle seg liten ved siden av Kristen. Liten i forhold til Kristen, ja, men ikke liten i forhold til hvor stor man følte seg før man traff Kristen. Nettopp fordi Kristen alltid tok sin samtalepartner på alvor og la seg i selen for at hans komplekse budskap skulle bli forstått, førte det til at man følte en type likeverdighet i samtalen. Og man gikk fra samtalen noen hakk større enn da man kom, uansett hvor ruvende Kristen selv måtte fremstå. Slik vokste jeg på vår første samtale, og den samme intellektuelle og menneskelige generøsiteten gjorde seg gjeldende tallrike ganger siden.
Etter å ha lest meg gjennom denne minnesiden, forstår jeg at vi er svært mange som har følt oss priviligerte og unike etter møter med Kristen. Jeg nærer ingen frykt for Kristen vil bli glemt og minnes ham med stor takknemlighet.
- Henrik Sinding-Larsen, 20. aug. 2002