av Terje Larsen,
tidligere fylkessekretær i Oslo Nei til EU (1994)
I dag fikk jeg en veldig dårlig nyhet. I dag har hele Norge og norsk EU-motstand fått vite at vi har mistet den viktigste personen til at vi fortsatt ikke er medlem av den Europeiske Union (EU).
Jeg møtte deg første gang i Nei til EU-sammenheng, da vi stiftet Frogner Majorstua Nei til EU i 1993. Det var ditt og mitt lokallag. Lite visste vi da at noen måneder etterpå skulle vi innta barrikadene og slåss for et nei til union for det norske folk. Men slik gikk det, da vi en dag i mars 1994 fikk beskjed om at Norge skulle stemme sist 28. november 1994. ETTER Østerrike. ETTER Finland. Og ETTER Sverige. Vi skulle trues og presses inn i unionen, sa du da.
«Men dette vinner vi,» sa du, urokkelig og sikker.
Da hadde jeg blitt fylkessekretær blant urokråkene i fylkeslaget i Oslo. Den eneste som aldri oppfattet oss som nettopp det var du, Kristen. Snarere understreket du at i Nei til EU var det plass til alle UNNTATT nazister og rasister. I det spørsmålet var du også helt urokkelig, heldigvis. Og med en faderlig ånd rettledet og veiledet du hele orgnasisasjonen Nei til EU.
Nei-sida ble tidvis stigmatisert og utsatt for skitten sjikane i 1994. Den eneste som skakket litt på hodet var du, Kristen. Du spurte bare ja-folket på ditt enkle sett: Hvor får Nei til EU all denne desinformasjonen fra? Og så glimtet det til i øyet ditt, mens du nesten flirende påpekte at Nei til EUs «propaganda» var nøkkeltall fra EUROSTAT og andre offisielle EU-kilder.
Det som opprørte deg mest var det du kalte «brunskvettinga på nei-sida». Få om ingen hadde en mer bastant holdning til akkurat det. Ditt nei til union var noe langt annet enn nasjonalistisk proteksjonisme.
Det var ditt arbeid og din kløkt som gjorde Nei til EU en arbeidsplass med kunnskap og lærdom i forsetet. Vi var særdeles godt utdannet, alle vi som arbeidet i hovedbølet i Rådhusgata og organisasjonsleddene. Det oste akademi og dyp ettertanke i dine fotspor i Nei til EU. Men ikke en eneste dag glemte du alle områder vi måtte organisere og få aktivisert. Kvinnegrupper, studenter, fagorganiserte, fiskere, en hver kvinne og mann i Norge skulle ikke være uberørt av ditt arbeid i 1994. Derfor fant du fram til personer som kunne dekke alle områder. Slik som Guro Fjellanger som generalsekretær. Og alle vi som fikk privilegiet med å gjøre en innsats for Nei til EU.
Få eller ingen skjønte hvilken genistrek du hadde begått, da du satte opp hele organisasjonen med datamaskiner. Ingen hadde omtrent hørt om internett i 1994, mens vi i organisasjonen brukte det daglig. På «Kringsjå» som var vår BBS og kommunikasjonskanal, kunne vi hente ned materiell, pamfletter og løpesedler. Vi var en organisasjon som kunne handle på sekunder, da vi møysommelig og skritt for skritt bygde opp vårt credo til 28. november. Dataprofessoren gikk foran og viste vei for framtidas organisasjonssamfunn. Europabevegelsen satt fortsatt og klistret frimerker. . .
Bredden og en felles plattform for all EU-motstand var ditt arbeid, som vi alle kronet med seier valgnatta 28. november. Da var du veldig glad og veldig sliten. Slik vi alle var veldig slitne. Men du ville mer; du ville samle all EU-motstand i hele Europa. Det arbeidet fikk du dessverre aldri fullført. Natt til lørdag 10. august 2002 mistet vi den sterkeste pådriveren. Med det mistet også norsk EU-motstand en av de flinkeste organisatorene til det arbeidet.
Når vi nå minnes deg for den innsatsen du utrettelig la for dagen, skal vi også huske glimtet i øyet, ditt usedvanlig gode humør og gode historier. Du likte å fortelle, og du var en sabla flink forteller. Det hadde vi ungsauene i Nei til EU stor glede av. For ikke å si noe å lære av.
I dyp respekt og takknemlighet for alle minner
Terje Larsen, 14. aug. 2002