La oss ære vår venn KRISTEN med å IKKE GLEMME åssen han VANT VALGET!
Jeg sitter inneklemt i et hjørne i en liten radio- fjernsyns- og databutikk i Brasilia, Brasil, og får plutselig opp et brev fra Gisle Hannemyr OM AT Kristen er dau.
Det er jo sånt som får en til å tenke, da.
Jeg husker da Kristen dukka opp på 50-årsdagen min, etter at han først sa han ikke kunne komme - og blei i mange timer utover natta . . . hadde rydda andre ting tilside fordi han hadde lyst.
Kristen var en fyr som gikk ut av sin vei for å oppmuntre meg.
Han var jo en intellektuell gigant i dataverdenen - no som av og til var nokså morsomt, åsså fordi en god del av dot.conk-folka som ville være store kommerse Guri-er ettersom først data, så PCer og tilslutt Internett blei enorm bisniss i de siste 30 åra, innimellom var veldig BLÅ, veldig MARKEDSFRELST og veldig - JA! Da var det temmelig artig å se ansiktene på enkelte av dem, når de blei minna om at den STØRSTE originale forskeren Norge fostra i denne perioden, var Kristen Nygaard - som jo så absolutt var ingen av delene -
For Kristen var ikke bare en original datamann som FORSKER, han var åsså et menneske som hele tida så teknologien som et redskap for folk flest, for sosial forandring til fordel for de fattigste og for demokrati. Det var ingen tvil om hvilken side hjertet til Kristen satt på, datahjertet hans åsså.
Jeg har skrivi om teknologi og samfunn i over 20 år. Men mine kunnskaper har alltid først og fremst vært historiske og sosiale. Jeg har prøvd å utvikle kritisk, radikal journalistikk og politikk for bruken av datateknologien på det grunnlaget. Derfor var det så viktig for meg at en kapasitet som Kristen, som teoretisk og teknologisk visste enormt mye mere enn jeg noengang kommer til å lære, uttrykte at han satte pris på det jeg gjorde. Kristen sørga for å invitere meg til forelesninger - egne og andres - som han syntes var viktige for det jeg jobba med. A føle seg på samme parti som Kristen Nygård når det gjelder kampen for bruk av datateknologi var ei stor oppmuntring til å fortsette med journalistikk jeg i mange år sto svært aleine om, både i dataverdenen og på venstresida.
Jeg følte jo ikke at Kristen holdt på å bli gammal. Tvert imot husker jeg at en av de siste gangene jeg traff ham, tenkte jeg at det er bra at vi fortsatt har denne karen i dette ti-året fram til 2010, da den 4. EU-kampen (og det 3. EU-valget?) trolig kommer.
Vel, sånn gikk det ikke.
La meg derfor minne om det mange andre - asså blant de som observerer oss skarpest, på JA-sida - har sagt nå, etter Kristens død:
Han vant valget i 1994.
Ja, han gjorde faktisk det. Vi hadde ikke mye å miste, vi vant bare med en hårsbredd. Noen få titusener stemmer som bytta side (eller blei hjemme!) kunne ha gitt JA-Sida, høyre-folka og markedselskera seieren.
De fikk ikke det, bl.a. fordi Kristen klokt, bestemt og vennlig hindra oss NEI-folk i å slåss. Han holdt hele fronten på plass: Fra de mest tvilende elementene i KrF og AP til de rødeste i RV og AKP. På begge sider var det folk som gjerne skulle ha gjort fronten mindre . . . Han var mot ekstremistiske utspill fra venstre, men han var samtidig klart mot å tillate at noen dreiv hans lojale og arbeidssomme kamerater ytterst til venstre ut av fronten.
Det var ledere i partier som gjerne skulle ha gitt NEI TIL EU mindre plass, ut fra et håp om å vokse mer sjøl. (Ikke minst fantes den tanken blant enkelte - jeg sier ikke alle - i SV) Men nettopp Kristens målbevisste arbeid for å holde alle inne, hans uomtvistelige nøytralitet - han kunne ikke mistenkes for å være et internt redskap for NOEN fløy! - og hans like uomtvistelige tyngde, holdt oss alle på plass, til NEIet var i boks.
Jeg dekka folkeavstemningene i Østerrike, Finland og Sverige i 1994. I alle tre land stemte miljøbevegelsen, ungdom, kvinner, bønder og arbeidere mest imot. I Sverige var et flertall av kvinner, bønder og ungdom for Nei. Men det holdt ikke.
Jeg så den brune Waldheim møte som æresgjest på den Østerrikske arbeidsgiverforeningas JA-fest (sammen med Inge Lønning fra Norge.) Jeg så svenske JA-folk danse så slips og perlekjeder sto rett ut på den SVENSKE arbeidsgiverforeningas JA-fest. Jeg så åsså fulle unge høyre-gutter sitte og gråte våte tårer i trappa i Høyres hus, utpå natta.
Det KUNNE gått anderledes, hos oss åsså. Kristen var ei viktig grunn til at det gikk bedre, hos oss.
Så la oss ære ham nå, NESTE GANG, ved å HUSKE HVA HAN GJORDE, og GJØRE DET SAMME OMIGJEN! La oss, vi mange rare fugler av ulike farger og med ulik vakker sang, som nå får økende oppslutning fra en ny, ung generasjon NEI-folk, vise at vi har LÆRT av Kristen. Sånn at vi klarer å holde sammen og vinne igjen, NESTE GANG, fordi vi får til et samhold i Kristens ånd!
Til Johanna og alle i familien mine beste ønsker og all min takk, som Kristen nå ikke kan få mer . . .
Og til alle meningsfeller og beundrere av Kristen Nygaard: Ekte sorg, ekte ærbødighet betyr arbeid!
- tron øgrim (langt borte . . .)
14. aug. 2002